Tags

, , , ,

Oh, to have dreams for the future! I found these clips on wordorigins, a blog I read regularly.

(Second half of this post is in Norwegian – Scroll ned for norsk tekst)

I am currently working on a master’s degree, and have until the summer to finish. And then life begins. Or so people seem to tell me. Life begins when schooling ends. Problem is, I love what I do right now. I love the field of study, I love reading about it and I love the learning curve I’m currently in. I can immerse myself in the books and articles of brilliant scholars, I am surrounded by people who know so much and I have so much to learn from them, and I learn something knew every day. But in only a few months (I know summer is still some time away, but time passes so quickly) I have to let it go. As you probably guessed from the clips, I do dream of a PhD, but there is so much insecurity surrounding those thoughts. Am I good enough or smart enough are the base questions, but then there are all the practical things as well. Will they need any PhD students any time soon? When will I be ready (experienced enough) for it? How will family planning fit in with this? It is no secret that I want more children. There is a language project going here at the University, and I would love to be part of it (my thesis now contributes to it) in the future, but again, I don’t know if that will ever be possible.

Luckily I have a plan B, I always need a plan B. Plan B is what I plan for, Plan A is a little fussy and only what I hope for. Plan B is becoming a teacher. I love to teach, and especially if I can teach English. I am confident in my knowledge, and I am passionate about the subject. I am not a trained teacher, but hopefully I’ll still be able to do a decent job. Actually, I believe I can do a good job.

Well, enough babbling for today. Thanks for listening🙂

For øyeblikket jobber jeg med masteroppgaven min, og har frem til sommeren på å bli ferdig. Så begynner livet, eller, det virker I hvertfall som om det er den generelle oppfatnigen. Livet begynner når studiene avsluttes. Problemet er at jeg elsker det jeg gjør nå. Jeg elsker emnet, jeg elsker å lese om det og jeg elsker den bratte læringskurven jeg følger. Jeg kan miste meg selv I bøker og artikler skrevet av geniale mennesker, og jeg omgås mennesker til daglig som har så mye kunnskaper som jeg kan lære så mye av, og jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Men om bare noen måneder (jeg vet at sommeren fremdeles er et stykke inn I framtiden, men tida går så fort) må jeg avslutte. Som du sikkert gjettet fra videoklippene, så drømmer jeg om en doktorgrad, men det er så my usikkerhet rundt de drømmene. Om jeg er flink nok, og smart nok, er nok den største usikkerheten, men det så mange praktisk spørsmål I tillegg. Trenger de flere doktorgradsstudenter I nærmeste framtid? Når vil jeg være erfaren nok til å klare det? Hvordan skal familieliv sjongleres sammen med dette? Jeg vil jo etterhvert ha flere unger. Universitetet har et språkprosjekt gående for øyeblikker og jeg hadde elsket å være en del av det. (Jeg bidrar til det med oppgaven min, men er jo ikke en del av det) Men jeg vet ikke om det noensinne vil være en mulighet.

Jaja, heldigvis har jeg en plan B. Jeg har alltid en plan B, og I dette tilfellet planlegger jeg rundt plan B og drømmet litt om en uklar plan A. Plan B er å bli lærer. Jeg elsker å undervise. Jeg har tro på mitt eget kunnskapsnivå, og jeg elsker faget mitt. Jeg er ikke utdannet lærer, men tror jeg at jeg kan klare å gjøre en brukbar jobb. Faktisk så er jeg veldig sikker på at jeg kan gjøre en god jobb.

Men, nok babling for I dag. Takk for at du tok deg tid til meg🙂